Tittelen på denne bloggen burde røpe en ting. Jeg er ingen sykehusskolelærer, men sykehusskoleleder. Derfor tanker om og ikke tanker fra. Når jeg nå skal skrive mitt første blogginnlegg, har jeg et ønske om at vi som jobber i Sykehusskolen setter søkelyset på vår egen virksomhet og deler synspunkter og erfaringer. Hvordan kan vi møte utfordringene som er spesielle for oss? I løpet av min virketid på denne skolen har jeg mer enn en gang erfart følgende: Sykehusskolen? Hva er det? Utdanning av sykepleiere? De færreste foreldre, elever eller folk flest kjenner til Opplæringslovens §13-3a som sier at "Fylkeskommunen der en institusjon ligger skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og videregående opplæring...." Vi er på mange måter en lite kjent skole som et fåtall av elever og foreldre kommer borti. Godt er forsåvidt det, får jeg tilføye, men for dem som blir våre elever, så er vi viktige nok. I alle fall for en god del av dem.
Og her er vi allerede ved kjernen av vårt særkjenne. Vi er nemlig ikke en spesialskole, men en spesiell skole i skole-Norge. Nå midt i vinterferien når dette skrives, er for eksempel våre skoleavdelinger åpne og har tilbud for innlagte elever. Og selv om mange av disse elevene normalt ville benyttet seg av vinterferien på bostedsskolen, så oppsøker de skolen vår disse dagene, kanskje ikke fordi de synes det er så veldig gøy å gå på skolen, men det er i all fall bedre enn å kjede seg på sykehusrommet.
Det at våre lærere hele tiden må være forberedt på å møte nye fjes og elever med ulike fysiske og psykiske plager og vanskeligheter, gjør denne jobben en god del annerledes enn andre lærerjobber. Nå skulle en kanskje tro at elever som er sykehuspasienter blir fort preget av det, men det er så men ymse. Veldig mange barn og ungdom har en sterk karakter og viser ofte en viljestyrke, et mot og et håp som en annen kan misunne. Våre lærere møter eleven med et positivt og optimistisk menneskesyn. Derfor blir den pedagogiske innsatsen og læringen et viktig bidrag til å opprettholde det normale og støtte opp under helbredende livskrefter.
Men det er også klart at selv om de aller fleste elever er normalt velutrustede uten spesielle lærevansker så er det en krevende utfordring å møte hver enkelt på sitt nivå, kunne motivere og sette i gang en læringsprosess som ofte ikke varer så veldig lenge, kunne dokumentere læringsutbytte og skrive rapport med vurderingskriterier i etterkant av innleggelsen. Ofte blir kanskje dette læringsbidraget som en liten dråpe i havet for de som vi kaller korttidselever, mens for dem som er innlagt over en viss tid blir bidraget mer konsistent. Under alle omstendigheter så er alle små eller store bidrag viktige dråper i kunnskapens store elv.
Knut Jevnaker
